Arbeiderpartiets politikk forteller oss at det er godt å bo i Norge. Deres måte å skape, dele og leve på gjør at de fleste av oss har det bra. Ja, de fleste av oss har det bra, men hva med de som faller utenfor? Det er gjort og gjøres alt for lite for fattige, rusmisbrukere,eldre og svake samt barn og unge. Barn er de største taperne.

For mange elever har problemer med lesing og regning. Ikke alle får den behandlingen de trenger i helsevesenet. Noen eldre får ikke den omsorgen de fortjener osv.

Her i Norge er de rike blitt rikere og de fattige er og blir fattig, med ingen lys i horisonten.

Rulleteksten går over TV-skjermen daglig " Signaler fra folk om at de ikke er fornøyde med oss skal vi ta på alvor. Det gjør vi.

Ja gjør de det ? Hvor mange år skal folk som faller utenfor måtte vente på at det blir deres tur ?

Lærertettheten i skolen er gått ned de siste årene, samtidig som kravene til individuelt tilpasset opplæring har økt. Derfor har noen foreldre kjøpt hjelp til sine barn fra privatlærer. En lærertime koster mellom kr.500-700.- per time. 2 timer i uker blir kr.4000.- / mnd. Ikke alle foreldre har råd til disse summene.

Den Rødgrønne regjering er selv med å skape skjevheter i samfunnet ved ikke å gjøre nok i skolen. Det er rett og slett ikke tid og ressurser til å følge opp forventningene som er skapt om at hver enkelt skal få individuell tilpasset opplæring, dette svekker felleskolen.

Veksten i privatundervisning kommer som et resultat av problemer i skolen.

Trenger vi Privatlærere i vårt samfunn eller skal vi støtte oss til at vi skal få det vi trenger av Staten ?

John Fredriksen vil likevel ikke bruke norske flagg på sine båter forid han ikke liker landet han er født og oppvokst i. Foto: Thomas Sivertsen, ANB

Skipsreder John Fredriksen liker ikke Norge. Derfor trekker han tilbake planene om å flagge skipene sine hjem. Grunnen er at han, ifølge eget utsagn, er «møkka lei» norske byråkrater. Han er sterkt misfornøyd med at medarbeidere fra Stavanger likningskontor har drevet bokettersyn av offshoreselskapet Seadrill som han eier. Skattemyndighetene stiller spørsmål ved transaksjoner som har spart selskapet for 600 millioner kroner i skatt. I verste fall risikerer Seadrill å få en skattesmell på det dobbelte; 1,2 milliarder kroner. I 2007 ble Fredriksens selskap ilagt dagbøter på til sammen 50 millioner kroner av Oslo Børs, ikke av myndighetene, for å ha brutt børsens regler da Eastern Drilling ble kjøpt. Siden da har striden om oppkjøpet pågått i norske rettslokaler. Seadrill har tapt hver gang.

Den frittalende milliardæren flyttet for en del år siden redervirksomheten til Kypros av skattemessige årsaker. Selv har han base i London. Planene om å flagge hjem skipene kom etter at norske myndigheter hadde innført mer gunstige skatteregler for redernæringen. Fredriksen ville fortsatt kunne tjene sine penger i fred, og bare betale en symbolsk skatt til Norge. Striden med norske myndigheter gjelder imidlertid ikke skipene, men en virksomhet som alltid har hatt tilhold her i landet. Bokettersynet startet også før Fredriksen sist vinter lovet Giske å flagge hjem skipene.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

John Fredriksen sier hans helomvending ikke er en reaksjon på regjeringens politikk og mener at utfallet neppe hadde blitt annerledes med en borgerlig regjering. Det er altså norske domstoler og håndhevelsen av skattereglene han misliker. Dette er generelle rammer som gjelder alle som driver næringsvirksomhet i Norge, og som Fredriksen og hans medarbeidere burde kjenne godt til. I stedet for å syte og furte, burde han satt pris på å operere i et land som er i stand til å etterleve de lovene og reglene som politikerne har besluttet. Slik er det ikke alle steder i verden, noe sikkert Fredriksen også kjenner til.

Hvilket flagg Fredriksens båter kommer til å seile med på verdenshavene, er ingen stor sak for Norge. Verre kan det bli hvis han også flytter både Seadrill og annen virksomhet ut av landet. Det kan ramme tusenvis av arbeidsplasser og bidra til å svekke norsk kompetanse i næringer som er betydelig viktigere enn internasjonal skipsfart. Det er en større utfordring for næringsminister Trond Giske enn tapet av noen flagg på Fredriksens skip.

Heldigvis har Norge andre store aktører som både ser mulighetene for å drive lønnsom virksomhet og setter pris på de fortrinnene de kan oppnå i dette landet. Næringslivstoppene Jens Ulltveit-Moe og Petter Stordalen tar et kraftig oppgjør med rederens mangel på ansvarsfølelse og mener hans holdning er både egoistisk og urimelig. Mens Fredriksen er møkka lei landet vårt, er det samtidig mange som er møkka lei de holdningene han forfekter. Det er lett å forstå.

Det var utrolig å høre Inga Marte Thorkildsen og Trond Giske sitte å agitere for at alle må bidra til fellesskapet med formueskatt, mens de selv som har høye storting/statsrådslønninger -når det gjelder formueskatt – er å betrakte som null formue-skatteytere .

Etter at de rødgrønne kom til makten har bare sykehuskøene blitt lengre og lengre. Grunnen er kun politisk. Skjønner ikke de rødgrønne at folk lider i sykehuskø, at det er en menneskelig belastning for dem som rammes – og at det er en betydelig økonomisk omkostning for samfunnet ?

De rødgrønne har en stor aversjon mot alt som heter PRIVAT. Nordmenn dør i sykehuskø mens regjeringens politikere slår seg på brystet og er såre fornøyd med politikken som føres. De private sykehusene har kapasitet til å behandle flere men som sagt det er ikke politisk vilje.

Politikerne på Stortinget har ingen ventetid, de har “fremst i køen pass”

Jeg er stadig mer overbevist om at norske politikere spekulerer på om de som faller utenfor i vårt samfunn bevisst blir brukt som alibi for å styrke og tilrettelegge politisk makt over enkeltmennesker, samt å skremme dem som så vidt holder hodet over vannet. De som faller utenfor blir også brukt i valgkamper! Dette var sak nr 1 etter valget i 2005! Når norske politikere skal skape “velferd” i 2010 så er de ikke i stand til det fordi kompetansen eller viljen ikke er tilstede?

Hvorfor i alle dager vil du som stemmeberettiget gi din stemme til en gjeng politiske hyklere som bare gjør vår hverdag vondt verre ?

Riktignok er LO-leder Roar Flåthen både mann og har tradisjonell industribakgrunn. Men samtidig har han stått for en linje i lønnsoppgjørene som har gitt lavlønte kvinner betydelige tillegg. Foto: Terje Pedersen, ANB

Lederen i Norsk Tjenestemannslag, Turid Lilleheie, takker for seg på landsmøtet i november. På tampen av sin ledergjerning fyrer hun av en bredside mot det hun mener er et utdanningsfiendtlig gubbevelde i fagbevegelsen. Selv om langtidsutdannede og kvinner representerer en stadig større del av medlemsmassen i LO, hevder NTL-lederen i et intervju med Avisenes Nyhetsbyrå at de blir oversett av industrigutta. Hun mener de ikke tar innover seg at arbeidslivet og medlemsmassen er i endring. Dermed går hun rett i strupen på LO-sjefen selv, Roar Flåthen. Han har bakgrunn som industriarbeider og kommer fra Fellesforbundet. Bortsett fra forgjengeren Gerd-Liv Valla, som både er langtidsutdannet og kom fra nettopp NTL, har LOs ledere vært en lang rekke av menn som nesten alle har hatt industribakgrunn.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

Om det er alle andre som bevisst har holdt NTL utenom, slik Lilleheie hevder skjedde i forberedelsene til pensjonskravene foran fjorårets oppgjør, eller om årsaken til manglende resultater ligger i forbundet selv, kommer nok an på øynene som ser. Derimot er det lett å forstå at Turid Lilleheie, etter 12 år som forbundsleder, er frustrert over at hennes medlemmer tydeligvis har oppnådd mindre enn andre fagorganiserte og derfor har et sterkt behov for å blåse ut.

NTLs leder har rett i at LO ikke framstår som spesielt attraktiv for langtidsutdannede. Da Gerd-Liv Valla kom inn i LOs ledelse som nestleder i 1997, begynte hun et arbeid for å gjøre organisasjonen mer interessant for utdanningsgruppene. Arbeidet fortsatte også i hennes ledertid, selv om det ikke kom spesielt langt. Etter Vallas dramatisk avgang våren 2007 har det skjedd svært lite i forhold til de langtidsutdannede i LO. Lilleheies kritikk er derfor berettiget. Men den rammer også henne selv.
Valla hadde også øyne for gubbeveldet i LO, og satte i gang en prosess for å feminisere
organisasjonen. Det gjorde hun ved å få ansatt kvinner i mange viktige posisjoner i Folkets Hus på Youngstorget. Dessverre var hun ikke like villig til å la dem slippe til. Derimot førte hun en særdeles kontrollerende linje overfor sine medarbeidere. Den toppet seg med striden med Ingunn Yssen.

På tross av en stadig økende kvinneandel, spesielt i offentlig sektor, er det fortsatt mennene som er mest synlig blant toppene i fagbevegelsen. Den kritikken må Flåthen og co ta til seg. Bortsett fra en manglende prioritering av langtidsutdannede, er det derimot liten grunn til å refse LO for ikke å ta kvinnenes situasjon på alvor. I vårens lønnsoppgjør oppnådde de store aktørene, Fellesforbundet og Fagforbundet, et resultat som ga de lavlønte kvinnegruppene et skikkelig løft.

Leser i media at den sosialistiske regjering ønsker å fjerne særfradrag for store sykdomsutgifter. Dette vil sterkt forverre levekårene for kronisk syke og funksjonshemmede. Medisinutgifter kan beløpe seg oppad til kr.60.000.- i året. Som alltid vil barna lide når foreldre mister særfradraget. Er du fattige og har sykdom vil det bare forverre seg.

Er dette å ta fra de rike og gi til de fattige ?

Innlegg fra Senterpartiets representant i Familie og kulturkomiteen Christina Ramsøy

De private barnehagene spiller en stor rolle i norsk barnehagepolitikk. Regjeringens mål om full barnehagedekning er et offensivt mål, og et mål man ikke hadde kommet i land med uten de private barnehagene. Vi trenger både små og store, private og offentlige.
Dette er også bakgrunnen for at man nå skal få på plass en økonomisk likehandling av offentlige og private barnehager.

Som en del av forslaget til denne finansieringsmodellen, er det lagt opp begrensninger på hvilket utbytte kommersielle aktører kan ta ut fra sin barnehagedrift. Det er dette som har vakt stor debatt og skapt mye frustrasjon blant barnehageeiere i sommer.

Det er viktig at man skiller debatten som handler om vi skal ha en form for regulering, og debatten som går på utforming av disse reguleringene. Det har vært klart over lang tid at regjeringen ønsker en utbyttebegrensing, som er sett i sammenheng med de store offentlige midlene som vil bli brukt på sektoren.

Samtidig som man ønsker en form for begrensing, må man også ta hensyn til at det fortsatt skal være interessant for private å investere og ta risiko i barnehageprosjekter. Derfor vil Senterpartiet lytte til de private barnehagene, og vi vil jobbe for forslag som på den ene siden sikrer at de offentlige midlene blir brukt som de er tenkt, samtidig som vi gir rom og mulighet for private barnehager.

Fokus på kvalitet og innhold i barnehagen har for alvor kommet på dagsorden under dagens regjering. Dette er også relevant når vi diskuterer utbytte. For at det skal lønne seg å drive en barnehage med høy kvalitet med fornøyde barn og foreldre, så bør dette også gjenspeile seg i finansieringsordningen. Da bør vi se på om fokuset bør ligge på høye kvalitetskrav i stedet for et ensidig fokus på utbyttebegrensninger.

For nå et mål om bedre kvalitet, så må vi ha et mangfold av barnehager som kan utfordre hverandre. Private aktører blir da i seg selv en styrke, også for de kommunale barnehagene.

LOKALTOGET – LILLESTRØM – DRAMMEN

Sang til lokaltoget – Lillestrøm – Drammen

Melodi : Nisser og Dverger

Ormen den røde
Ruller av gårde
Slynger seg daglig
Blant by, skog og fjell
Mange du rommer
Ofte du somler
Magene romler
Til middag vil hjem

Strømstans på Strømmen
Kjørekabel faller
Køer og kaos
Hva venter oss nå
Spor nummer nitten
Busser oss henter
Jernbaneverket
De jobber på spreng

Sandvika – Drammen
Nyland og Alna
Mangfold du frakter
Du blir aldri lei
Rushtid og trengsel
Mørke tuneller
Uniformerte
De baner seg frem

Skolenes ferier
Følger du trofast
Rushtidavganger
Her skrenker du inn
En gang i timen
Helger og kvelder
T-baner – busser
Vi kommer vel frem ?

Gunn Pound
Haugenstua i Oslo

Høyre og Trond Helleland fortsetter å presse Arbeiderpartiet om EUs datalagringsdirektiv, men kommer nok til å stemme for til slutt. Foto: Vidar Ruud, ANB

Høyres ledelse sliter med sin egen partiorganisasjon i synet på EUs datalagringsdirektiv. Flertallet av fylkeslagene har uttalt seg negativt til å støtte Arbeiderpartiets syn. Dermed er det ikke flertall for en positiv beslutning når Stortinget skal behandle saken seinere i høst. Likevel er det svært tvilsomt om Høyre vil forlange at Norge nedlegger veto mot direktivet når partiets sentralstyre drøfter spørsmålet på et møte i slutten av denne uka. Derimot vil det komme innspill til hvordan direktivet kan gjøres spiselig for landets ledende opposisjonsparti. Det dreier seg om lengden på lagringstid, regler for innrapportering og strafferammer for brudd på direktivet, ifølge Høyres samferdselspolitiske talsmann, Trond Helleland.

EUs datalagringsdirektiv splitter regjeringen. Mens Arbeiderpartiet er for, er de rødgrønne småsøsknene – SV og Sp – mot. Blant opposisjonspartiene er det bare Høyre som ikke har sagt nei. Dermed er det opp til Høyre, landets fremste ja-parti, å avgjøre om Norge for første gang skal nedlegge veto mot et EU-direktiv. Det vil smerte både landet og partiet tungt. Antakelig vil det også være begynnelsen på slutten for EØS-avtalen.

Motstanden og skepsisen i Høyre har flere årsaker. Noen er prinsipielt motstandere og mener en slik inngripen strider med personvernet. Mange mener direktivet, og Arbeiderpartiet, går for langt og ønsker en innstramning. Det er liten grunn til å tvile på at holdningene i Høyre er reelle. Men samtidig er det nok heller ingen i partiet som ser det som en ulempe at saken kan brukes til å presse Arbeiderpartiet til å inngå et ydmykende kompromiss.

Parallelt med direktivdebatten i Norge pågår det en stor diskusjon i EUs medlemsland. En rapport laget av de nasjonale datatilsynene i de 27 EU-landene konkluderer med at direktivet ikke fungerer etter hensikten. Lederen for unionens datatilsynskomité uttalte tidligere i sommer at direktivet enten måtte trekkes tilbake eller endres betydelig. Mer enn å være til hjelp for bekjempelse av kriminalitet og terror, mener komiteen at dagens direktiv representerer en for sterk inngripen i personvernet.

Til helga vil Høyre bruke debatten innad i EU om direktivets framtid som argument og be om en utsettelse av behandlingen her i landet. Iveren etter å få en beslutning er større i Arbeiderpartiet. Men så lenge et positivt vedtak i Stortinget ikke kan skje uten Høyres hjelpende hånd, har ikke Ap noen annen mulighet enn å godta en utsettelse. Det vil selvsagt innebære en del tapt prestisje for det største regjeringspartiet, men kan neppe være til skade for selve saken. Det er en fordel å vite mer om hvor EU selv lander før saken avgjøres i Stortinget. Og når den har kommet så langt, vil nok Høyre og Ap sørge for at direktivet blir vedtatt.

Ledigheten i Norge sies å være ganske lav, dvs 3.5 prosent pluss – minus. Men hvilken kalkulator blir brukt for å finne disse tallene. Er du arbeidsledig og begynner på arbeidsmarkedstiltak er du automatisk ute av ledighetskøen. Arbeidsmarkedstiltak er det samme som arbeidsledighet spør du meg.

Så har vi personer som får lønnstilskudd for å jobbe i en bedrift. Disse er ikke fast ansatt i bedriften og kan egentlig kalles for arbeidsledig selv om de er i jobb. Stopper tilskuddet opp mister personen jobben.

Innlegget er ikke ment for og imot rød eller blå politikk. Kun for å belyse hvordan politikerne trikser med tall.

Spørsmålet er : Hvor store er Mørketallene i Arbeidsledigheten ?

Finansminister Sigbjørn Johnsen vil begrense bruken av oljepenger. Foto: Terje Pedersen, ANB

I disse dager legger regjeringen på plass de viktigste brikkene i neste års statsbudsjett. Som vanlig blir det dragkamp mellom statsrådene og mellom de tre partilederne. Når krybba er tom, så bites hestene.

Men krybba er slett ikke tom. Det bare virker slik, siden finansminister Sigbjørn Johnsen holder igjen på bruken av oljepenger. I fjor ble det pøst på med 20 milliarder kroner ekstra for å motvirke finanskrisen, men nå må politikerne gradvis holde igjen. Målet er å komme ned på den såkalte handlingsregelen, som sier at det skal brukes fire prosent avkastning av oljefondet i et normalår. Det kan brukes mer i dårlige tider, men altså mindre i gode tider.

Du kan også følge de daglige kommentarene i denne sonen via Twitter

I år svir politikerne av rundt 27 milliarder ekstra, altså fem prosent avkastning av oljefondet. Og nå ligger det an til at fireprosentmålet blir nådd allerede i 2012-budsjettet. Det går nemlig bedre i norsk økonomi enn tidligere antatt. Skatteinntektene øker og sykefraværet går ned. Dermed får statsrådene noe større handlingsrom enn de antok under budsjettkonferansen på Jevnaker i mars.

Men finansministeren vil etter sigende holde fast på et stramt 2011-budsjett. Det er bedre å ha noe ekstra i ermet til revidert budsjett og 2012-budsjettet neste år. Det kan bli kjærkomment å ha noen godbiter ekstra å flagge foran kommunevalget neste høst.

2011-budsjettet bør inneholde ekstrasatsing på vei og bane i tråd med løftene som er gitt i Nasjonal transportplan. I tillegg må kommunene få et løft. Det er nødvendig for å øke innsatsen på eldreomsorg og skole. På den annen side må regjeringen holde igjen på andre områder. U-hjelpen blir trolig redusert til en prosent av brutto nasjonalinntekt. Forsvaret går også tøffe tider i møte, tobakken blir dyrere og egenandelene på helse vil ventelige øke. Det nye skattesystemet for eldre vil sikkert vekke harme, selv om det samlet her blir skattelettelser.

Hovedmålet med budsjettet er å unngå at Norge får et særnorsk rentenivå skyhøyt over andre land. Også kronekursen er det viktig å ha kontroll på slik at norsk industri ikke blir konkurrert ut. Men selv i et stramt budsjett bør det være rom for å prioritere noen forsømte områder. Barnevern og rustiltak er to stikkord.

Samlet sett blir det helt sikkert mye kjeft å få når finansminister Sigbjørn Johnsen legger fram statsbudsjettet 5. oktober. Budsjettet vil neppe gi noe løft på meningsmålingene, som allerede gir de rødgrønne rekordlave tall. Tanken er å gjøre unna de upopulære grepene nå og spare godbitene til senere i stortingsperioden. Det er en farlig strategi, men trolig den eneste farbare. Den politiske hukommelsen er ofte kort.

Det er lite igjen av SVs klare sosialisme, men mye sosialdemokrati. Mer enn i Ap. Spørsmålet er om det er behov for et parti som er en mindre kopi av Ap, og bare noen nyanser rødere. Jens Stoltenberg valser fortsatt over sin regjeringskamerat Kristin Halvorsen i de spørsmålene som betyr mest for Ap, men han gjør det på en penere måte enn Haakon Lie gjorde i sin tid.

Og i 2009 ble en tidligere SV’er valgt til ny partisekretær i AP. Raymond Johansen ble i sin tid mobbet ut av SV, kanskje fordi han gjennom AP/SV-byrådet i Oslo 1991 – 95 gav sitt parti en forsmak på hvordan regjeringssamarbeid arter seg; stadige kompromisser.

Om det finnes noen opposisjon igjen i SV burde den konfrontere partiledelsen med alle de brutte løftene, både fra 2005-valgkampen og Soria Moria-erklæringen. Og stillte spøsmålet om hvorfor lederen i et erklært sosialistisk parti gambler med folks penger gjennom Pensjonsfondet. De bør også spørre Kristin Halvorsen om hvordan et sosialistisk parti som har hatt finansministeren i en flertallsregjering i verdens rikeste land ikke kan gjennomføre sine valgløfter – før det kom en internasjonal finanskrise. Før finanskrisen var det tross alt lite som skilte SV-lederen fra andre partiers representanter, i hennes rolle som finansminister. Uten finanskrisen ville SV hatt færre punkter å krysse av på sin liste over oppfylte valglister.

Egentlig har regjeringspartiene ingen grunn til ikke å ha oppfylt Soria Moria-erklæringens løfter.
Slike kjetterske spørsmål kommer ikke SV-opposisjonen – om den finnes – til å stille på landsmøtene. For SV går til valg på fortsatt regjeringsmakt. Intern krangling kan ødelegge. Derfor må de kjetterske spørsmålene overlates til den ikke-sosialistiske opposisjonen. Da kan SV’erne slutte rekkene. For da er det tross alt valgkamp.

Men hvor mange SV’ere vil under landsmøtet og i tiden fremover spørre seg om det lenger er noe reelt behov for SV som eget parti?

Hva mener du ?

Det er lite igjen av SVs klare sosialisme, men mye sosialdemokrati. Mer enn i Ap. Spørsmålet er om det er behov for et parti som er en mindre kopi av Ap, og bare noen nyanser rødere. Jens Stoltenberg valser fortsatt over sin regjeringskamerat Kristin Halvorsen i de spørsmålene som betyr mest for Ap, men han gjør det på en penere måte enn Haakon Lie gjorde i sin tid.

Og i 2009 ble en tidligere SV’er valgt til ny partisekretær i AP. Raymond Johansen ble i sin tid mobbet ut av SV, kanskje fordi han gjennom AP/SV-byrådet i Oslo 1991 – 95 gav sitt parti en forsmak på hvordan regjeringssamarbeid arter seg; stadige kompromisser.

Om det finnes noen opposisjon igjen i SV burde den konfrontere partiledelsen med alle de brutte løftene, både fra 2005-valgkampen og Soria Moria-erklæringen. Og stillte spøsmålet om hvorfor lederen i et erklært sosialistisk parti gambler med folks penger gjennom Pensjonsfondet. De bør også spørre Kristin Halvorsen om hvordan et sosialistisk parti som har hatt finansministeren i en flertallsregjering i verdens rikeste land ikke kan gjennomføre sine valgløfter – før det kom en internasjonal finanskrise. Før finanskrisen var det tross alt lite som skilte SV-lederen fra andre partiers representanter, i hennes rolle som finansminister. Uten finanskrisen ville SV hatt færre punkter å krysse av på sin liste over oppfylte valglister.

Egentlig har regjeringspartiene ingen grunn til ikke å ha oppfylt Soria Moria-erklæringens løfter.
Slike kjetterske spørsmål kommer ikke SV-opposisjonen – om den finnes – til å stille på landsmøtene. For SV går til valg på fortsatt regjeringsmakt. Intern krangling kan ødelegge. Derfor må de kjetterske spørsmålene overlates til den ikke-sosialistiske opposisjonen. Da kan SV’erne slutte rekkene. For da er det tross alt valgkamp.

Men hvor mange SV’ere vil under landsmøtet og i tiden fremover spørre seg om det lenger er noe reelt behov for SV som eget parti?

Hva mener du ?