Olav Boye, olav.boye@gmail.com:

I en tale i Zürich i 1946 fremmet Winston Churchill et forslag om å forene Europas stater. Hans hovedmotiv var på danne en effektiv motstandsfront mot Sovjetunionen. Churchill var ennå en varm forsvarer av det britiske imperiet og så ingen grunn til at Storbritannia skulle med i et føderalt Europa.

I 1953 uttalte en av EUs grunnleggere, den tvilsomme forretningsmannen og politiker, Jean Monnet at nå var det viktig å skape Europas Forente Stater, men det måtte skje raskt så folkene ikke forsto hva som hadde skjedd.

Roma-trakten i 1957 la føringer for at EEC og senere EU, som skulle utvikle seg i stadig mer markedsstyrt retning til det beste for flernasjonale storselskaper og finansinstitusjoner. EU valgte å kalle dette en politisk-økonomisk integrasjon, med et indre marked med fri flyt av varer, tjenester, penger og arbeidskraft. Det skulle være fri konkurranse på alle områder, noe som la press på velferdsstatene, folkestyrene, faglige rettigheter og krav om konkurranseutseting og privatisering av den offentlige sektor.

I mer enn 40 år var det bare føderalistene i Europabevegelsen som snakket høyt om en føderal utvikling av EU. En europeisk superstat etter modell av USA, som kunne ta opp kampen for kontroll med markeder og ressurser. Det betinget en sterk sentralmakt, en felles valuta og ikke minst en militær opprustning for at den europeiske supermakten skulle kunne hevde sine politiske og økonomiske ambisjoner på den globale arena. Den alleuropeiske, føderale kamporganisasjonen Europe Movement, som ble startet med store pengebeløp fra CIA, fikk aldri noen stor folkelig oppslutning.

I disse årene var EEC og senere EU mer opptatt av felles marked og fri konkurranse. En rapport fra den beryktede lobbyorganisasjonen ERT, førte til Enhetsakten, som var basis for EØS, det indre markedet. Senere kom Maastricht-traktaten, Amsterdam-traktaten og Nice-traktaten, som la byggesteiner for stadig mer sentralstyring til Brussel og økende overnasjonalitet på bekostning av nasjonal suverenitet og folkestyre.

EU fikk en felles Eurovaluta, et overnasjonalt rettssystem underlagt EF-domstolen, nå EU-domstolen, og en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. EU tok ennå mer styring med EU-landenes økonomi, med regler om underskudd på statsbudsjettene og fastsettelse av rentenivå.

Politisk makt ble overført fra nasjonale parlamenter, til ministerrådet og kommisjonen, som fortsatt har enerett til å komme med forslag til nye rettsakter, det vil si direktiver og forordninger. EU-parlamentet med sine om lag 780 representanter er fortsatt et meget kostbart høringsorgan, på stadig flyttefot mellom Brussel og Strasbourg, uten avgjørende politisk innflytelse. Derav kallenavnet Mickey Mouse-parlamentet.

I økende grad avsløres EUs sentralmakt, uten folkestyre og vilje til å lytte til sine borgere. EU innfører et nærhetsprinsipp og en tredeling av kompetanse, som i realiteten fører til EUs organer tar seg til rette på nær sagt alle politiske områder. I 2000 vedtok ministerrådet den såkalte Lisboa-strategien, om å gjøre EU til den mest dynamiske og konkurransedyktige handelsblokken, ved å konkurrere andre sønder og sammen.

Lisboa-strategien var en satsning på den såkalte ny økonomien, en IT-boble som sprakk i 2001, og deretter gikk EUs vekststrategien inn i rekken av fiaskoplaner i EU. Vi opplevde en strøm av rettsakter fra EU, som hadde til hensikt å skape fleksibilitet i velferd, faglige rettigheter, offentlige tjenester og det som man i EU konsekvent kalte for sjenerøse trygde- og pensjonsordninger. De primitive markedsliberalistene og aksjespekulantene hadde mer tro på sine profittvisjoner, enn erfaringene med vekst og velferd i de nordiske landene.

European Roundtable of Industrialist(ERT) og andre lobbyorganisasjoner med ubegrensede økonomiske muskler, la fram sine rapporter og kjøpe seg politisk innflytelse til det beste for sine finansielle og næringsmessige interesser. Samtidig fortalte EUs propaganda oss at EU var et fredsprosjekt som fortjente Nobels Fredspris.

I 1992 skiftet EU navn, fra EEC eller EF til Den Europeiske Union (EU). Noen av oss påpekte at EUs plan var å bli en føderal supermakt, men daværende statsminister Gro Harlem Brundtland kunne berolige oss med at union var det engelske ordet for fagforening. De fleste av oss så forskjell på EU og en fagforening, så det var ikke et særlig vellykket forsøk på å takelegge den politiske virkeligheten.

Under ledelse av den tidligere franske president Valery Gisgard d’Estang oppnevnte EU et konvent for en europeisk føderal grunnlov i 2001. Konventet besto av 105 medlemmer og en gjensnittsalder på 73 år. Gisgard så på seg sjøl som Europas Thomas Jefferson, mannen som i hovedsak skrev den amerikanske grunnloven. På EUs toppmøte i Roma, 18. juni 2004, undertegnet alle statslederne den nye grunnlovstraktaten.

I den danske oversettelsen av forslaget til EU-forfatning har artikkel I.7 følgende tekst: ”Unionen har status som juridisk person”, På engelsk: ”A single legal personality”. I Carl August Fleischers bok: Folkerett, kan vi lese følgende på side 79: ”En stat er en juridisk person. Den kan ikke handle selv, men må ha organer for å opptre for seg. Hvilke organer som gjør dette, bestemmes av vedkommende stat selv i dens egen lovgivning.” Ut fra dette må vi kunne fastslå at EU er eller er i ferd med å bli en føderal statsdannelse. Det betyr at EU ikke lengre vil være en traktatfestet organisasjon med medlemskap.

EUs føderale prosjekt fikk problemer når et flertall i både Frankrike og Nederland avviste grunnlovsforslaget i folkeavstemninger. Imperiebyggerne i Brussel ville ha oss til å tro at folk i EU var for den føderale utviklingen, men at de hadde stemt mot andre sider av EUs politikk. Etter en tenkepause kom EU tilbake med den såkalte Lisboa-traktaten. Den ble presentert som noen annet enn EUs føderale grunnlov. Det var kun et forsøk på å få bedre styringsredskaper i et utvidet EU, ble det hevdet fra Brussel. For å dekke over den føderale virkeligheten ble grunnloven betegnet som en traktat, Lisboa-traktaten.

Den såkalte Lisboa-traktaten har samme tekst som forslaget til EUs føderale grunnlov når det kommer til spørsmålet om EUs konstitusjonelle utvikling. Det er endringer i bare 10 av 250 artiklene fra den opprinnelige grunnlovsteksten. Det er ikke vesentlige endringer, men en har fjernet noen av EUs symboler. Det gjelder EUs flagg, hymne, motto og Europadagen, noe som uansett er realiteter.

En rekke statsledere i EU-land har fastslått at realitetene ligger fast: Angela Merkel hevder at substansen i grunnloven er bevart. Den spanske statsministeren Jose Zapatero uttalte at ingen viktige deler av grunnloven er falt ut, den er mye mer enn en traktat. Den tsjekkiske presidenten Vaclav Klaus påpekte at det bare var kosmetiske endringer og at det vesentlige i dokumentet var det samme. Den danske statsministeren Anders Fogh Rasmussen uttalte at det var bra at de symbolske elementene var borte, det som er viktig er fortsatt med. Slik kan vi fortsette å sitere statsledernes uttalelser fra 2007, da Lisboa-traktaten ble presentert.

I Storbritannia var det mer enn 80 prosent mot EUs føderale utvikling. I dag er det 83 prosent i mot. Irland måtte ha to folkeavstemninger, med trusler om økonomiske sanksjoner, før den ble vedtatt. De fleste landene valgte godkjenning i egne parlamenter. Det ble hevdet at dette var for kompliserte spørsmål for vanlig folk. Samtidig uttalte EU-kommisjonen at nå var det slutt på debatter og folkeavstemninger, nå skulle reformen bankes igjennom. De gjorde det klart at de landene som avviste reformen, sto overfor muligheten til å velge ”the Norwegian option”, det vil si en tilknytning til EU gjennom en EØS-avtale.

EUs føderale grunnlov, også kalt Lisboa-traktaten, trådde i kraft fra 1. desember 2009. Det betyr ikke at EU har en føderal grunnlov på plass, men vi kan hevde at grunnlaget er lagt og at imperiebyggerne fortsetter sin arbeid. Det vil utvilsomt ta noen år før det hele det føderale prosjektet vil fungere etter planen. En kan kort summere opp utviklingen med at EU må ha en felles valuta for at det indre markedet skal fungere, mens en solid valuta trenger en sterk politisk sentralmakt for å fungere, en europeisk føderal statsdannelse styrt fra Brussel.

En grunnlov er en juridisk basis for en statsdannelse, mens en traktat er en juridisk avtale mellom to eller flere sjølstendige stater. Lisboa-trakten fastslår at EU skal være en juridisk person, det betyr folkerettslig en statsdannelse. Både i Brussel, de 27 EU-statene og i Norge, ikke minst i Utenriksdepartementet, pågår en tåkelegging av den føderale utviklingen. Når Per Olaf Lundteigen stilte spørsmål til utenriksministeren, om EUs føderal utvikling, svarte Støre at han bare hadde tre minutter til oppsummering og at dette var for omfattende. Meningsmålinger i alle EU-landene viser at det er flertall mot Europas Forente Stater, i samtlige land.

Fra 1. desember 2010 har EU en egen utenrikstjeneste, med baronesse Ashton i spissen.
EU har forsøkt å få rettigheter som en statsdannelse i FN, men har så langt blitt avvist. Baronessen følte seg sterkt krenket når EU ble tilbud samme status som Vatikanstaten.
Etter hvert har EU fått en sterkere status i FN-systemet, men på linje med andre regionale organisasjoner som Den afrikanske unionen. Folk fra EU har hevdet at EU må få en vetoplass i Sikkerhetsrådet, men det vil i så fall gå ut over Storbritannia og Frankrike, samt Tysklands ambisjoner om en fast stol i Sikkerhetsrådet.

Inntil videre skal tydeligvis de 27 EU-statene ha sine utenriksdepartementer og diplomatiske stasjoner, som vil fungere parallelt med EUs utenrikstjeneste. Det skaper problemer. Den britiske utenriksminister har gjort det klart at britiske statsborgere skal forholde seg til britiske ambassader og unngå EUs utenriksstasjoner. Baronesse Ashton, EUs utenriksminister, som også er britisk, mente at det var en dårlig avklaring.

En annen form for avklaring fikk de 26 andre utenriksministere, da den svenske Carl Bildt sto for innkallingen til toppmøte 12.- 3. desember 2009. Han innkalte bare statslederne, ikke utenriksministerne som i mer enn 50 år hadde deltatt sammen med sine statsledere. Carl Bildt forklarte det slik: Nå har EU fått en føderal grunnlovstraktat, noe som gjør at forholdene mellom de 27 EU-statene heretter er innenrikspolitikk, ikke utenrikspolitikk og dere kan holde dere hjemme og sånn ble det.

Den nye situasjonen har ikke vært til debatt eller behandling i Stortinget, noe som reiser vesentlige spørsmål. Sveriges forhold til Bulgaria, Malta, Italia, Spania, Tyskland og så videre er altså innenrikspolitikk, mens Sveriges forhold til den gode naboen Norge, er fortsatt utenrikspolitikk. Per Olaf Lundteigen har også reist denne problemstillingen i EU-debatten i Stortinget, men fikk ikke noe svar av utenriksministeren. Kanskje Nei til EU kunne reise dette spørsmålet til den rødgrønne regjeringen. Det er jo en viktig sak som de ansvarlig ikke vil ta ut av det politiske tåketeppe, som preger den manglende debatten om EUs føderale utvikling.

Norge ligger i Europa, enten vi er med for fullt i EU, eller ikke. I EU, i Melodi Grand Prix eller i Utenriksdepartementet vet de ikke hva som er Europa og hvor grensene går.
Flere vestasiatiske land, som Tyrkia, Kypros, Georgia og de andre statene i Kaukasus, ligger ikke i Europa, sjøl om vi kan lese om det daglig. Den vestlige delen av Russland ligger i Europa, Ukraina, Moldova, Romania, Bulgaria, Makedonia og Hellas ligger også i Europa. Imperiebyggerne i Brussel har tidligere åpnet for at land utenfor Europa også kan bli med i Den europeiske unionen.

EU taper terreng på den globale arena, på tross av sine store ambisjoner om å bli en økonomisk og militær supermakt. Det er økonomiske og politiske årsaker til at EU skal ha oss til å tro at EU kan legger under seg nye stater med nyttige ressurser og en befolkning som kan settes inn i for å sikre den økonomiske veksten og større markeder. Det er argumentert med at EU trenger flere borgere som arbeidskraft, hvis de skal klare å betale pensjonene til alle de gamle i årene som kommer.

For et par år siden kom det en rapport som hevdet at i løpet av to generasjoner kan i verste fall befolkningen i dagens EU reduseres til det halve, om lag 250 millioner mennesker. Egentlig var det en gladelig melding og EU kunne være forbilde for andre land og verdensdeler når det gjelder kampen mot befolkningsøkingen. Kommisjonens plan var å legge det til rette for kraftig øking av fødselstall, noe som er basis for deres supermakt posisjon.

EU har store planer for energiforsyning fra Kaukasus, Midtøsten og ikke minst Libya.
Under Libya er det enorme ferskvannsmengder, foruten olje og gass. Ørkenområdene i Libya, Niger og Tchad, er planlagt utbygd med solpaneler over områder større enn Vestfold og med kabel over til Frankrike og energimarkedene i EU.

Opprørene i Midtøsten og Nord-Afrika passer bra inn i EUs imperialistiske planer
for naboområdene. USA og EUs militærmakt setter seg i respekt og viser hvem som har den globale makten. Hvis Libya ikke hadde viktige ressurser for EU, var det neppe noen som hadde brydd seg med den eksentriske president Gaddafi og hans familie og beduinstamme. President Gaddafi har utfordret de globale maktene gang på gang, ved å kaste Frankrike ut av Niger og Tchad, ved støtte til frigjøringsbevegelser, som ofte er terrorister i vår propaganda og ikke minst skapt et afrikansk fellesskap mot USA og EU. Utenforlandet Norge er med på de militære krigstoktene.

I 2000 vedtak EU en plan, Lisboa-strategien, som i løpet av ti år skulle gjøre EU til den mest konkurransedyktige og dynamiske handelsblokken på den globale arena. I 2010 fikk vi ingen markering av ”de store framskrittene”, men en ny plan Europe2020, som skal erstatte den mislykkede Lisboa-strategien. Det er lite som tyder på at den nye planen skal bli mer vellykket enn den forrige, tvert i mot, er det land som Kina, India, Brasil som står for veksten. Disse vekstplanene har høy prioritet i EU og det er finans- og næringslivet og deres lobbyister som er drivkraften, med fagbevegelsen på slep.

Vi hører ofte at EU er en solidarisk organisasjon, hvor de sterke hjelper de svake. Det var i sin tid mange advarsler mot at Hellas skulle med i EUs eurovaluta. Det var enorme økonomiske forskjeller mellom de 12 landene, noe som ville skape problemer. Landene i EU har i økende grad blitt tvunget til konkurranseutsetting og liberalisering av finansinstitusjonene i EØS-området. Island, Irland, Hellas og nå flere land, er inne i dype kriser på grunn av EUs markedsstyrte politikk. Når Tyskland og Frankrike i flere omganger har lagt milliarder av euro på bordet for at Hellas skal betale sin gjeld, har de samtidig stilt betingelser. Hellas måtte kjøpe militært utstyr for syv milliarder euro for å motta lån til å betale gjelden som stadig øker. Av samtlige EU-land er Hellas de som bruker mest til militær opprustning i forhold til innbyggertallet.

En oppsummering så langt viser at EU er under utvikling for et føderalt Europa, et Europas Forente Stater. Et flertall i EU er negative til en slik statsdannelse på bekostning av de europeiske nasjonalstatene med ulike kulturer og språk. Det er derfor riktig å påpeke at EU ikke lengre er en medlemsorganisasjon for europeisk samarbeid,
men en føderal statsdannelse med delstater.

For kort tid siden hevdet statsminister Jens Stoltenberg ennå engang at vi er avhengig av EØS-avtalen. Han underbygger i en slik påstand. Det er en myte at vi trenger EØS-avtalen for å få solgte våre varer og tjenester til andre europeiske land. Det er en myte at vi må ha EØS-avtalen for å bli likebehandlet av EU i handelspolitikken, uten diskriminering eller proteksjonisme av noe slag. Det er en myte at uten EØS-avtalen ville vi bli isolert og utestengt av det gode selskap i Brussel og av de 27 landene i EU.

Disse mytene må vi knuse med argumentasjon basert på fakta og skape en folkeopinion mot EØS-avtalen og EU-tilpasningen, slik at det blir et krav fra flertallet i Norge at avtalen skal sies opp for å gjenvinne folkestyre og norsk sjølstendighet, og ta et oppgjør med markedsliberalismen, nasjonalt, i EU og globalt. EU-landene er avhengig av handel med Norge, ikke minst norsk energi. Vårt politiske lederskap oppfører seg som om vi er en bananrepublikk, uten å stille krav til samhandel på våre betingelser. Bananrepublikk beskriver USAs forhold til landene i Latin-Amerika, men passer også for EU og Norge,

Norge har avtaler med Storbritannia, Tyskland, Nederland og nå også Polen, om direkte leveranser av gass. Norge må fortsette den linja og avvise at Brussel skal styre gassleveransene til disse og andre land i Europa. I EUs dokumenter kan vi lese at EU har strategier til Russland, Kaukasus, Midtøsten og Nord-Afrika, om leveranser av gass, men ikke til Norge. Vårt lands ressurser blir tatt som en selvfølge på grunn av EØS-avtalen.

Den politiske og økonomiske eliten i Norge reiser til Brussel og beklager seg høylytt over det norske folket, som etter deres vurdering, ikke forstår sitt eget beste og ikke forstår at vi er en del av det ”solidariske” EU. De demonstrerer hver dag at folkeavstemningene ikke har noen betydning.

På en rekke områder blir norske eksportvarer og tjenester diskriminert. Det gjelder spesielt fisk og landbruksprodukter, på grunn av det såkalte norske forbehold på disse områdene. Vi har hatt femten års erfaringer med straffetoll og andre tiltak mot norsk oppdrettsnæring, fordi våre produkter er bedre og billigere, ikke minst på grunn av omfattende forskning og utvikling av den norske oppdrettslaksen.

Norge er ikke medlem av EU hører vi fra alle hold. Norge er mer involvert i EU i dag, enn det som ble avvist under folkeavstemninga i 1994. Foruten EØS-avtalen er Norge med i Schengen-avtalen, den militære oppbygningen, sytten andre avtaler med EU og all EU-tilpasningen for øvrig.

På et seminar i Oslo 17. januar 2011, sa Per Sanderud, ESA daværende leder, at
EØS-avtalen var ekstremt omfattende og ekstremt dynamisk. Han vet hva han snakker om som mangeårig leder av ESAs byråkrati, med blant annet 60 norske embetsmenn, som overprøver lik og ulikt av norsk politikk og rettsregler.

EØS-avtalen har utviklet seg i bredde og dybde i disse sytten årene. Det var 256 rettsakter når et Stortingsflertall vedtok avtalen i 1992. I dag er det mer enn 8.000 rettsakter, eller forordninger og direktiver. En rekke rettsakter har blitt oppdatert en rekke ganger for at EU skal nå sine føderale og markedsliberalistiske målsetninger.

Det politiske lederskapet i Norge har aldri akseptert nederlagene i de to folkeavstemningene i 1972 og i 1994. De har konsekvent tilpasset norsk politikk til de reglene som EU vedtar. Den 13. juni 1988 sendte daværende statsminister Gro Harlem Brundtland ut et rundskriv til alle departementene, om at heretter skal alle nye lover og forskrifter harmoniseres med EFs regelverk. Det var seks år før EØS-avtalen trådde i kraft og et svik mot flertallet fra 1972, uten at det ble gjennomførte en ny folkeavstemning.

Når daværende utenriksminister Sven Stray og hans folk dro til Brussel for å starte forhandlingene om EØS-avtalen, godkjente han Roma-traktaten med hud og hår, før de gikk til lunsj den første dagen. Det var neppe harde forhandlinger, som ga oss de fire frihetene med fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidsfolk, og EUs konkurranseregler uten sverdslag. Ennå et alvorlig svik mot folkeflertallet i 1972,
hvor motstandsfolkene definerte Roma-traktaten som hovedsak i kampen. Regjeringen hadde ingen rett til å undertegne Roma-traktaten uten en ny folkeavstemning.

Strategien var at tilpasningen til EF/EU skulle skyte fart, ikke minst i forhold til kravet fra storselskapene og deres lobbyister, om et indre marked, også kalt EUs økonomiske samarbeidsområde (EØS). En tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen ville gjøre det lettere å få folk til å si ja til EU under en ny folkeavstemning om noen år, trodde strategene. Slik ble det ikke og vi lever videre med en EØS-avtalen som i realiteten er en husmannskontrakt, som skulle erstattes med såkalt fullt medlemskap.

Foruten Enhetsakten om det indre markedet, kom Maastrichts-traktaten, som tok sikte på å gjennomføre EUs valuta, den monetære Union og nye skritt mot en føderal statsdannelse etter modell av USA. De mange angrepene på velferdsordninger og faglige rettigheter, er en direkte følge av at EUs strategi hevder at skatter og avgifter til offentlig investeringer og tjenester, – pensjonsordninger, trygder, velferdsordninger,
vann, kortreist mat, strøm, transport, offentlige tjenester, – alt som skal til for å sikre et velferdssamfunn basert på solidaritet mellom fattig og rik, by og land, er ødeleggende for næringsliv, finansinstitusjoner og deres profitt.

Strategene og lobbyistene i Brussel har ikke forstått at den nordiske modellen bygger på respekt og forhandlinger, og at produktivitet og kreativitet trives best når folk har sikre jobber, lønns- og arbeidsvilkår. Det er grunn til å minne om at vårt land har den korteste arbeidstiden i Europa, samtidig som vi er de mest produktive. Statsminister Stoltenberg stilte opp i Davos på World Forum og fortalte om vår politiske modell, men det er små muligheter for å slike tanker skal trenge inn i hodene på folk som har all fokus mot spekulasjon og profitt, og ser på arbeidsfolk som et nødvendig onde.

Våre motkrefter er blant annet tidligere leder av Mercedes Benz og den mektigste lobbyorganisasjonen, European Roundtable Of Industrialists, ERT, Jurgen Schrempp, som uttalte at det blir ikke noe fart på europeisk arbeidsliv før vi får samme lønns- og arbeidsvilkår som i Indonesia. Slik taler ledere med bonusordninger i hundre millioners klassen. Nylig uttalte en representant for kommisjonen at lønnstakerne i EU må regne med større reduksjoner i sine inntekter for at EU og den felles valuta skal klare seg gjennom finanskrisen.

I Hellas har offentlig ansatte få redusert sine pensjoner og 25 prosent av lønna, noe som tilnærmelsesvis skjer i en rekke andre EU-land. Det er beklagelig at fagbevegelsen med sine 27 millioner medlemmer ikke har kampvilje og politisk strategi til å stå i mot høyrebølgen i EU. De av oss som har vært i kontakt med den europeiske fagbevegelsen, blir forstrekket over deres manglende kraft til å stille krav på reformer til det beste for arbeidsselgerne i Europa. Det er nok alt for mange ledere i EFS som har siktet seg inn på feite stillinger i EU-systemet. Når vi vet at 70 prosent av EFS budsjett kommer fra ulike EU-fond, så forstår vi hvorfor hunden ikke biter den som gir den mat.

Vi ser hvordan EU-domstolen griper inn i den politiske prosessen og tar avgjørelser til fordel for næringslivet, eierinteressene og aksjespekulantene. De vil ha fjernet kollektive avtaler, streikeretten, offentlige pensjoner og retten til faste jobber og sikre inntekter.
I Norge har vi i dag mer enn 2000 bemanningsselskaper, hvorav de fleste ikke er registrert i Arbeidstilsynet. De driver ulovlig uten respekt for lover og avtaler, noe som er et økende problem og skaper stadige flere uverdige lønns- og arbeidsvilkår, – det vi kaller sosial dumping.

Avsløringene av tilstandene i Adecco kom ikke som en overraskelse på de av oss som har påpekt de negative forholdene i flere år, helt siden Blaalidutvalgets innstilling på 1990-tallet. Det såkalte vikardirektivet er ikke det første i EUs spill for å fjerne stillingsvernet.
Det sier seg sjøl at når bemanningsselskapene skal gjøre jobbene billigere og samtidig skape profitt til sine eiere, må de snyte og stjele fra de ansatte. Når pengene som skulle gått til de ansatte i stedet går til aksjespekulanter og feite bonusordninger for direktørene, er det klart kriminelle handlinger. Kriminelle skal dømmes og settes i fengsel.

Regjeringen lover at folk skal ha faste jobber, men kan ikke endre dagens regelverk uten å komme i konflikt med EU, EØS-avtalen og dermed ESA. For et noen måneder siden gikk LO inn for EUs nye vikarbyrådirektiv, som de mente ville føre til at en kunne organiserte midlertidige ansatte. Det betyr at LO godtar denne negative utviklingen på arbeidsmarkedet og forteller oss at lederne i LO er villig til å selge viktige prinsipper for at vi skal med i EU, gjennom EØS-avtalen, men aller helst som fullverdig deltaker.

En vikar er en som i en avtalt periode vikarierer for en fast ansatt, mens det vi har sett utvikle seg i arbeidslivet er midlertidige jobber gjennom bemanningsselskaper, som erstatning for faste jobber. Det er bare et svar på denne utfordringen, EØS-avtalen må vekk, for at vi skal kunne bygge opp et solid stillingsvern.

For fire år siden la Kommunenes Sentralforbund fram en rapport som viste at 60-70 prosent av alle saker som sto på dagsorden i norske kommuner og fylkeskommuner, var styrt av regler fra EU, hovedsakelig på grunn av EØS-avtalen. Vi ser meldinger i avisene om at møter i kommunene blir avlyst fordi det ikke er saker på dagsorden.
Våre politikere har sjøl vedtatt seg inn i en håpløs situasjon hvor de har overlatt vesentlige offentlige oppgaver og tjenester til markedskreftene.

Et typisk eksempel på konkurransereglene og anbudspolitikken er oppgavene med å tømme ferdig sortert søppel i vårt distrikt. Kommunestyrene og formannskapene har overlatt slike oppgaver til Drammensregionens Gjenvinningsselskap, som har lagt oppdraget ut på anbud, i henhold til pålegg fra EU, gjennom EØS-avtalen. Anbudet på søppeltømming gikk til et svensk-norsk selskap, Reno-Norden. De har satt bort jobben til et bemanningsselskap i Latvia, som har hentet inn folk fra Ukraina til å utføre arbeidet på sosial dumping.

Det betyr at fem ledd skal betales for å gjøre renovasjonsarbeidet i nedre delen av Buskerud. Hvordan kan dette være lønnsomt for kommunene og skattebetalere som skal betale for denne formen for konkurranseutsettingen? I tidligere tider var renovasjonsarbeiderne ansatt i Drammen kommune. De var fagorganisert og viste hvor de skulle henvende seg hvis det var noen uklarheter. I dag er denne tjenesten konkurranseutsatt og privatisert, noe som fører til sosial dumping og manglende rutiner så søpla flytter.

Hvis en spør de folkevalgte i kommunene om hva som skjer, trekker de på skuldrene og henviser til at de ikke lenger har styring eller kontroll på slike tjenester. Det samme gjelder strømforsyningen, kollektivtransporten, helse- og velferdsordninger og den neste sektor er vannforsyningen, skal vi tro EU.

De fleste såkalte kommunale tjenester er i dag fjerne fra folkevalgt styring. Noen skal ha oss til å tro at konkurranse fører til billigere tjenester. EUs anbudspolitikk er ikke bare en pest og en plage i vårt land. Ifølge CEMR, Europarådets forum for kommuner og regioner, er innkjøpsreglene blitt så innfløkte at de er mer skadelige enn nyttige.
På høringen i EU-parlamentet la en talsperson for CEMR vekt på at anbudsprosesser som skulle ha bidratt til konkurranse, ”har blitt dyrere, kompliserte og mer konfliktskapende for alle parter”.

Sist høst ble det lagt fram en offentlig utredning, NOU 2010: 2, Håndhevelse av offentlige anskaffelser, med siktemål om å styrke konkurranseutsetting og dermed ennå mer byråkrati. Slik utredninger blir fulgt opp med nye lover som sikrer konkurranseutsetting, for å oppfylle våre forpliktelser i henhold til EØS-avtalen

For et par år siden la EU-kommisjonen fram en utredning som slo fast at i prinsippet skal alle private og offentlige oppgaver konkurranseutsettes og om nødvendig privatiseres.
I Soria Moria erklæringene fra 2005 og 2009 sier regjeringen at de skal gå imot konkurranseutsetting og privatisering innenfor viktige velferdsområder som helse, utdanning og omsorg, men at fornyelse og utvikling er nødvendig for å unngå privatisering og kommersialisering av velferdstjenestene.

Det er gode grunner til å spørre regjeringen om hva som er offentlige tjenester og hva som kan overlates til privatisering og kommersialisering. I sitt daglige arbeid legger de vekt på at konkurranse skal søkes i så stor grad som mulig. Fra EUs side kommer stadig flere områder under markedsstyring, noe som automatisk også får følger for vårt land.

Samtidig har vi en politisk elite som går langt ut over kravene til konkurranse fra EUs side, fordi de skal vise Brussel at de er positive til EUs politikk, på tross av to nederlag i folkeavstemninger. Mer konkurranseutsetting, privatisering og markedsstyring fører til mindre innflytelse og redusert makt til de folkevalgte organer. De som hevder at folkestyre i Norge er i ferd med å råtne på rot, på grunn av EØS-avtalen og EU-tilpasningen for øvrig, har sjølsagt rett.

Når folkevalgte trekker på skuldrene fordi de ikke lenger har kontroll og styring med viktige oppgaver i samfunnet, da er vi på overtid for debatter om hvordan vi skal organisere vårt folkestyre og starte prosessen tilbake til de tider hvor folkevalgte styrte. Prosessen med å finne kandidater til kommunestyrer og fylkesting og debatt om hvilke saker de ulike partiene skal legge til grunn i sine programmer er avsluttet. Det er grunn til å spørre om partiene stille spørsmål om hvilke handlingsrom de har innefor EUs såkalte nærhetsprinsipp i forhold til våre såkalte forpliktelser etter EØS-avtalen og de øvrige avtaler med EU. De lokalt folkevalgte har ingen styring på innkjøpspolitikken, på kollektivtransporten, på de fleste tjenester som renovasjon, strømleveranser og priser, barnevern, vedlikehold og byggearbeider. EU har gitt klare signaler om at helse, omsorg, utdanning og vannforsyning står på dagsorden for konkurranseutsetting. Her ligger store utfordringer for vårt lokale folkestyre, som må settes på debatt fram mot lokalvalgene høsten 2011. Regjeringspartiene og den ennå mer markedsliberalistiske opposisjonen kommer neppe til å gå i spissen for slike debatter.

Nei til EU må utfordre kandidatene til kommunestyrer og fylkesting om de vil kaste bort tiden på å sitte i kommunestyrer når det meste markedsstyres på grunn av pålagte regler fra Brussel. Vi må avsløre at partiprogrammene ikke har krav til det lokale folkestyret og ikke tar påleggene fra Brussel på alvor. Vi må ikke tillate at kandidatene tar EØS-avtalen til etterretning og påstår at den ikke kan fjernes.

Nei til EU skal ikke akseptere at vi må leve med en regjering og et Storting som frivillig og bevist aksepterer denne negative utviklingen på grunn av EØS-avtalen. Vi vet alle i Stortinget har godtatt EØS-avtalen og gjør sitt beste for at markedsstyring skal erstatte folkestyre. Vi må avsløre de som sier de er i mot EU og/eller EØS-avtalen, som mener det er viktigere å sitte i en Arbeiderpartidominert regjering, enn å ta kampen opp mot EU og EØS-avtalen. Slike folk er rett og slett markedsliberalismens nyttige idioter.

Nei til EU må forklare folk at det står ikke bra til med folkestyre nasjonalt og lokalt.
Vi ser at det blir verre dag for dag. Folkevalgte i kommunene og fylkesting må se folk i øya og forklare at de ikke lengre finner seg i folkestyrets forfall på grunn av diktater fra EU.

For en tid siden godtok regjeringen siste utgave av EUs tjenestedirektiv, mot SV og SP stemmer, med ni mot åtte stemmer. Det kunne blitt avvist hvis ”EU-motstanderen” Trond Giske hadde stemt riktig, sammen med sine meningsfeller i EU-kampen, SP og SVs statsråder. Dette direktivet er et av de mest alvorlige nederlag for tilhengerne av folkestyre og norsk sjølstendighet. Tjenester utgjør om lag en to tredjedeler av verdiskapningen i Europa, som i Norge. Imperiebyggerne i Brussel er etter hvert godt fornøyd med fri flyt av varer, men det gjenstår mye for det er fri flyt av alle typer tjenester.

En vesentlig del av tjenestene som EU vil konkurranseutsette er helse- og sykehusdriften. Etter stor motstand valgte kommisjonen å trekke helsetjenester ut av tjenestedirektivet og kom i stedet tilbake med et eget helsedirektiv. EUs helsedirektiv, eller pasientrettighetsdirektivet som det nå heter, er et av flere tiltak for å konkurranseutsette sykehusene.

Det er ikke bare i Norge en sliter med håpløse ventegarantier og langt køer for behandling. Det kan virke som om den offentlig sykehusdriften over hele Europa skal settes i vanry, slik at spekulanter og profitthaier kan ”redde” situasjonen. Dermed kan de store internasjonale sykehuskjedene og finansinstitusjonene overta helsevesenet på markedsstyrte prinsipper. Det betyr at folk med penger og helseforsikring kan få behandling, mens de som ikke er velstående må stille seg bak i køen.

I EU-landet Danmark hadde de syv private sykehus i 2000, hvor et par var katolske ikke-profitt drevet. I dag er det over hundre private sykehus i Danmark. Det er en bevist politikk fra den borgerlige regjeringen og helt på linje med EUs krav til konkurranse og privatisering. Nedskjæringer av det offentlige tilbudet, urealistiske ventegarantier og private helseforsikringer har drevet pasientene over til private sykehus med skyhøye priser. På tross av store egenandeler, går det store beløp fra det offentlige til de private sykehusene, som igjen svekker det offentlige helsetilbudet.

Den faglige organisasjonen EPSU uttalte at EU betraktet sykehus og helsetjenester på linje med omreisende tivoli. Daværende statssekretær Rigmor Aasrud i Helsedepartementet representert Norge på EUs uformelle helseministermøte i Jønkjøping, 6.- 7. juli 2009. Det var delte meninger om EUs helsedirektiv, men i følge norske aviser hadde den norske representanten ingen motforstillinger eller problemer med at markedsstyring av helsetilbudene skal innføres i Norge.

Hun la fram et positivt notat til EUs helsedirektiv, som er tilgjengelig på helsedepartementets nettside. Nå vet vi at motstanden mot helsedirektivet fra flere EU-land har ført til at kommisjonen så på helsedirektivet på nytt og dermed nye år utsettelse. Det som var greit for den rødgrønne regjeringen er tydeligvis ikke greit for en del EU-stater, som egentlig ikke har noe valg.

Den norske regjeringen har godkjent at EUs helsedirektiv også skal gjelde for vårt land, før de vet detaljene i direktivet, som ikke er ferdig behandlet i EU-systemet. Det betyr at pasienter kan bli henvist til behandling innen EØS-området. Det betyr også at vårt helsevesen vil bli utsatt for konkurranseutsetting. Det er en direkte følge av EØS-avtalen og EUs konkurranseregler. Folkevalgte er ennå en gang satt seg på sidelinjen uten å ha politisk innflytelse.

EUs tredje postdirektiv er fortsatt en utfordring, sjøl om et flertall på DNAs landmøte gikk i mot. Ansiktene til Jens og Jonas viste oss klart at dette var et sviende nederlag og at det vil at mye tid og krefter å sno seg ut av dette dilemma. Representer fra kommisjonen kan henvise til at Norge har akseptert Roma-traktaten med de fire friheter, blant annet fri flyt av tjenester. Norge har akseptert tjenestedirektivet, så hvorfor lage problemer for en liten del av de totale tjenestene. Vi i Brussel, kan de si, har våre markedsliberalistiske prinsipper, som Norge har godtatt med EØS-avtalen, så ikke kom her å forsøke dere med ulogiske standpunkter i strid med det dere har undertegnet på vegne av det norske folk.

Landbrukspolitikken er det område hvor vi tar i mot flest rettsakter og regler fra EU, hovedsakelig gjennom EØS-avtalen, En av de mest alvorlige utfordringene fra markedsliberalistene er kravene om at vi skal akseptere genmodifiserte varer i konkurransefrihetens navn. Kommisjonen har godkjent flere genmanipulerte (GMO) produkter, noe som så langt er avvist av norske myndigheter. Det siste fra EU er godkjennelse av den genmanipulerte poteten Amflora, som er utviklet av det tyske kjemiselskapet BASF. Det er 13 år siden BASF første gangen søkte om å dyrke poteten, men massiv motstand fra forbrukerne og miljøbevegelsen har hindret dette så langt. Nå har BASF og deres lobbyister nådd fram med sine miljøfiendelige krav.

Den borgerlige regjeringen i Sverige er de første som har fulgt opp Kommisjonens godkjennelse og tillatt dyrking av den genmanipulerte poteten Amflora. Det er ingen tvil om at det vil bli et krav om at også Norge skal godta genmanipulerte poteter på grunn av EØS-avtalen og EUs konkurranseregler. Norge må beholde råderetten når det gjelder kampen mot dyrking av genmanipulert såvarer, mat og forprodukter. Det er alt for store utfordringer med genmanipulerte landbruksvarer, så vi krever at norske myndigheter opprettholder sitt forbud.

Tiden er overmoden for at folk og organisasjoner innen landbruket, tar et oppgjør med myten om at landbruket står utenfor EØS-avtalen. Ta en kikk på Europaportens nettsted og telle hvor mange rettsakter som gjelder for landbruk og matsikkerheten.

Det er de fleste politiske områder som styres av EØS-avtalen. Det nytter ikke å gå i detaljer på alle de siste direktivene som tvinger seg fram, i strid med folkeviljen og uten behandling i Stortinget. Vi har datalagringsdirektivet, hvor motstanderne ikke fikk flertall i Stortinget. Vi har et direktiv om bankgarantier, som regjeringen sier det er i mot, sammen med flere i EU-landene. EUs vikardirektiv er nevnt og ytterligere regler om yrkeskvalifikasjoner, arbeidstid og medbestemmelse er på vei. De europeiske selskapene og NUF’ene er en alvorlig utfordring.

Status pr. i dag er at reservasjonsretten ikke er blitt brukt. Det gjenstår å se om det tredje postdirektivet blir det første. En stiller spørsmål om denne retten er reell eller en av mange løgner som ble servert i debatten om EØS-avtalen på tidlig nittitall. Det er nødvendig å rydde opp i begrepene. Norge kan bruke reservasjonsretten mot rettsakter vi ikke kan akseptere. Vetorett til rettsakter i EØS-avtalen har vi ikke. Vetorett har EU-landene i stadig færre saksområder, fordi EU flytter politiske saker inn under regler om flertallstyret.

Det er ennå et politisk lærestykke vi må sette søkelyset på. Det gjelder energiloven og markedsstyring av strømprisene. Det er to forhold som må endres i norsk politikk for at vi skal kunne få billigere strøm. Det er Energiloven fra 1990 og EØS-avtalen fra 1994.

Når Stortinget vedtok Energiloven, fikk vi verdens mest markedsliberalistiske kraftmarked. På det tidspunktet var det ingen felles energipolitikk i EU, sjøl om det forelå utredninger som pekte i en slik retning. Det var derfor ikke et påbud fra EU, når utenforlandet Norge gikk foran for å liberalisere kraftmarked. Det politiske ansvaret ligger hos Høyre og Arbeiderpartiet, med de andre stortingspartiene på slep.

I dag er ikke Energiloven bare norsk lov, den er en del av EØS-avtalen. Energiloven kan ikke endres uten at det skaper problemer med EUs konkurranseregler og forståelsen av EØS-avtalen, som har utvidet seg både i bredde og dybde i de seksten årene.
Overvåkningsorgan, ESA, vil slå hardt ned på et hvert forsøk på å endre loven vekk fra markedsstyring. EUs konkurranseregler og krav til fri flyt av varer og tjenester har fastlagt norsk energipolitikk så lenge vi har EØS-avtalen.

Stortinget sluttet seg til Syse-regjeringens forslag til Energilov uten innvendinger i juni 1990. Olje- og energiminister Eivind Reiten fra Senterpartiet var ansvarlig statsråd.
Initiativet til loven var tatt året i forveien av Brundtland-regjeringen. Når Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakta igjen i november 1990 hadde Brundtland og hennes folk naturlig nok ingen innvendinger. Strøm var blitt en vare, hvor produksjon og distribusjon skulle omsettes på kommersielle vilkår. Leveringsplikt til norsk næringsliv og husstander var blitt satt til side.

Roma-traktaten har ingen regler om energipolitikken. Det har EUs føderale grunnlov, også kalt Lisboa-traktaten, som trådde i kraft 1. desember 2009. EUs energipolitikk på 1970-tallet fokuserte på forsyningssikkerhet.

I 1986 vedtok EU-rådet en resolusjon som fastla målene fram til 1995. I 1988 framla kommisjonen et arbeidsdokument med sikte på et indre energimarked. Det var klart at energipolitikken skulle bli en vesentlig del av det indre markedet (EØS), som en viktig forutsetning for vekst i EU-landene.

EØS-avtalen åpner opp for at utenlandske interesser skal kunne kjøpe opp norske kraftverk. Representanter fra SV og SP vil hevde at dette ikke er riktig. Vent og se. Det ble fritt for storstilt krafteksport fra Norge til energimarkedet i EU. Norge måtte tilpasse seg EUs konkurranseregler til sitt kraftmarked. Prisene for kraft til næringslivet og husstander skulle følge det europeiske prisnivå, noe som førte til nedbygging av norsk næringsliv som var avhengig av rimelig og langsikte strømpriser. Vi fikk økende press for å bygge ut vassdrag i Norge med sikte på økt eksport til EU-landene. I fjor vår kunne avisene fortelle oss at vi en periode hadde de høyeste strømprisene i Europa.

En del av bilde er EUs angrep på de norske bestemmelsene om hjemfallsrett, Statskrafts rolle i vår energiforsyning og oppsplittingen av kraftselskaper. EUs konkurranseregler har ført til spekulasjon på kraftprisene og enorme fortjenester til kraftspekulanter eller meklere som de betegner seg sjøl. Resultatet er at liberaliseringen har ført til mangedobling av strømprisene, noe som rammer forbrukerne og næringslivet.

Det var norske regjeringer som startet liberaliseringen av kraftmarkedet og etter hvert ble de andre nordiske landene med i et nordisk kraftmarked, som i dag er åpent for resten av Europa.

EUs markedsstyrte regler har møtt stor motstand fra nasjonale og regionale monopoler, dominert av vertikalt integrerte selskaper. I Frankrike er strømforsyningen under statens kontroll, noe de ikke vil endre på. Den 19. september 2007 kom EU med sin tredje energipakke, som stilte krav om at monopolene måtte splittes opp og linjenettet måtte få et uavhengig operatør system(ISO), i troen på at dette ville gi mer rettferdig konkurranse.

På begynnelsen av 1980-årene var jeg valgt inn i Drammen bystyre. Vi hadde Drammen Energiverk som var eid hundre prosent av kommunen. Den var med andre ord under folkevalgt styring. Vi behandlet regnskaper, budsjetter, eventuelle forbedringer av anlegg og linjer og ikke minst, vi fastsatte kraftprisen. Det var den gangen vi hadde folkestyret i Norge. I dag er det som var Drammen kraft en del av Hafslund, som tar ut milliarder i overskudd, mens prisene til forbrukerne er mangedoblet. Markedsliberalistene påpeker at det er statens avgifter som er årsaken til de høye kraftprisene, men det er penger som går tilbake til fellesskapet, mens profitten i de private selskapene går i lomma på spekulantene.

Det er startet en folkebevegelse mot de høye strømprisene. Det må i så fall bli en folkebevegelse også mot energiloven, EØS-avtalen og markedsliberalismen, hvis ikke blir det en mislykket aksjon. Den må følges opp med en strategi som fører til full folkevalgt styring med produksjon og fastsettelse av prisene til husstander og næringsliv. Prisene må ikke endres fra dag til meg, men være forutsigbare for år av gangen, lengre kontrakter for industrien.

Det betyr at private kraftselskaper må kjøpes opp av staten og fylkekommunene, så vi kan få en fast pris på anstendig nivå over hele landet. Det må stå i forhold til de klima- og energipolitiske utfordringene vi har i dag.

En kan trygt hevde at vårt land styres fra Brussel, etter EUs konkurranseregler og markedsstyring, på stadig flere områder. Det har blant annet ført til at Stortinget ikke har til behandling en rekke viktige politiske saksområder. Utenfor Stortinget står det en statue av Johan Sverdrup med teksten: All makt i denne sal.

De fleste ser at vårt viktigste folkevalgte organ ikke lenger har ”all makt i denne sal”.
Stadig nye rettsakter fra EU tikker inn på departementenes faksmaskiner. Alle departementene er berørt. Tiden er overmoden for å ta en debatt om hva som skjer med folkestyret nasjonalt og lokalt og ikke minst hvordan dette forholder seg til den norske grunnloven.

På de juridiske områdene har vårt land har fått de største endringene i forhold til EU.

På grunn av EØS-avtalen må vi forholde oss til EFTAs kontrollorgan, ESA. Det er mer enn seksti godt betalte byråkrater fra Norge, som i praksis er et slags overhus for regjering og storting, våre fremste folkevalgte. De griper inn i tide og utide for å sette folkevalgte på plass, som ikke totalitært lever opp til EUs konkurranseregler og sentralt styrte traktater. Etter at EU fikk sin føderale grunnlov fra 1. desember 2009, også kalt Lisboa-traktaten, er EU-domstolen EUs høyeste rettsorgan. Det betyr at alle rettsinstanser i Norge, inkludert høyesterett, må underordne seg EU-domstolen.

Det er ingen praktiske forskjeller på rettstilstanden i Norge og EU-landene. Under EØS-forhandlingene var det svært viktig for Norge å unngå at norske domstoler måtte underkaste seg EU-domstolens overherredømme. Det ble sikret ved å opprette en egen EFTA-domstol, som dessuten kun kan gi norske domstoler rådgivende uttalelser om tolkningen av EØS-avtalen. Deltakelse i EUs indre marked krevde like fortolkninger av regelverket. Erkjennelsen av at det i realiteten er EU-domstolen som avgjør tolkningen av EØS-avtalen, innebærer at EFTA-domstolen er havnet i en vanskelig posisjon.

Norske domstoler har lojalt fulgt Stortingets krav om at en fortolkning av EØS-avtalen skal følge EU-rettslige bestemmelser. Utviklingen av EUs politikk og EU-domstolens praksis leder til resultater som stortinget neppe opprinnelig så for seg. Med høyesterett i spissen vil norske domstoler først fravike EU-domstolens praksis dersom det skulle forligge helt entydige instrukser om dette fra Stortinget, noe som ikke har skjedd ved en eneste anledning. Det er betegnende at staten ikke ved noen anledning har villet stille spørsmål om grunnlovens grenser for EØS-rettens gjennomslag i norsk rett.

Det har liten hensikt å sitere fra EUs traktater om hva som er EUs kompetanse og hva som tillegges det såkalte nærhetsprinsippet. I praksis bryter EU sjøl disse reglene hver dag. Når kommisjonen ikke får gjennomført sine markedsliberalistiske planer, går de til EU-domstolen for å få en politisk korrekt dom, i tråd med EUs konkurranseregler. Hvis forfatterne av EUs føderale grunnlov, også kalt Lisboa-traktaten, mente at EU ikke skulle forsette sitt målbeviste arbeid for konkurranseutsetting og privatisering, ville de ha lagt det inn i grunnlovsteksten.

I konventet kom det faktisk slike forslag, men de talte for døve ører. I stedet ga grunnloven nye artikler om den offentlige sektor gjennom fleksibilitetsbestemmelsen. Det gjør det mulig for EU å lage regler på områder hvor EU egentlig ikke har kompetanse til det. Imperiebyggerne var ikke opptatt av å stanse urimelighetene mot EUs borgere, men å fortsette konkurranseutsettingen av offentlige tjenester til private leverandører. De private selskapene skal tjene penger på energi, vann, postvesen, utdannelse og helsetjenester. Forbrukerne får mangedoblet sine regninger. På EU-språket kalles det fri konkurranse, er grunnleggende for EUs regelverk og dermed rammer Norge på grunn av EØS-avtalen.

Norge er pålagt å betale milliarder til EU hvert år på grunn av EØS-avtalen. Målsettingen for EØS-midlene er å bidra til sosial og økonomisk utjevning i det utvidete EU og EØS. Det er også et mål å styrke samarbeidet mellom Norge og mottakerlandene. Finansieringsordninger ble opprettet da EØS ble utvidet med ti nye land i mai 2004 og utvidet i 2007 med de to siste landene. I desember 2009 signerte EØS/EFTA-landene Norge, Island og Liechtenstein en ny avtale med EU om nye bidrag til sosial og økonomisk utjevning i EØS-området for perioden mai 2009 – april 2014.

I de siste dagene har vi fått høre at millioner av EØS-midler går til å forbedre sykehusene i Polen.
I praksis betyr det at den norske regjeringen legger til rette for at lokale sykehus ikke blir nedlagt i Polen, mens de gir blaffen i folk som bor i utkantene av Norge, med rasfarlige veier og lange avstander. Det må vi gjøre på grunn av EØS-avtalen, hevder statsministeren med en smilende hustru ved sin side som styrer alle EØS-pengene fra norske skattebetalere.

Det er ingen grunn til å utrede vårt forhold til EU og EØS-avtalens virkninger. De er åpenbare for de fleste som tar seg tid til å gjøre en sammenfatning. Regjeringens strategi er tåkelegging og bortforklaring av EUs føderale utvikling med stadig mindre velferdsstat og mer markedsstyring. For øvrig er den sveitiske løsningen er ikke et alternativ for vårt land.

Det er som Per-Kristian Foss har sagt, at han er for at Norge skal med i EU, fordi det gjør det lettere å gjennomføre Høyres politikk. Det er en avklarende kommentar. Noen hevder at hvis sosialdemokratene hadde hatt flertall i EU, ville vi sette annen politikk. I flere år på nittitalet hadde sosialdemokratene flertall, noen år kvalifisert flertall, men det var byggingen av markedsstyring og konkurranse som sto på dagsorden. Vi vet av erfaring at de ikke er forskjell på Arbeiderpartiet og deres sosialdemokratiske venner i Europa og Høyre, FrP og andre konservative og reaksjonære krefter i EU.

Nei til EU må i mye sterkere grad komme ut med sine synspunkter overalt hvor folk møtes, i alle typer organisasjoner, partier, boligkooperasjonen og fagbevegelsen. Det forutsetter at egne medlemmer og ikke minst de tillitsvalgte er godt skolert i EUs politiske utvikling og hvilke følger vi opplever med norsk tilpasning. Det er viktig å få folk i tale om egne erfaringer fra arbeidsplassene, i dagliglivet og ikke minst i politiske organer.

Nei til EU trenger en kraftig skolering av egne folk og samtidig få til studiegrupper utenfor egne rekker, med veiledere fra Nei til EU.

EU har endret karakter fra å være en traktatfest organisasjon med medlemskap, til å bli en føderal statsdannelse under utvikling. Det betyr at ennå mer av de politiske avgjørelsene blir flyttet fra lokale og nasjonale folkevalgte organer, til de føderale organer i Brussel. Det er en alvorlig trussel mot folkestyre og de politiske veivalg som må gjøres til det beste for folk flest i Norge og resten av Europa.

Den føderale utviklingen i EU, med mer makt til de føderale organer i Brussel og ikke minst EØS-avtalen, Schengen-avtalen, det militære samarbeidet og sytten andre avtaler mellom Norge og EU, krever debatt og nyorientering i Nei til EUs valg av strategi.
Det er ikke nok å se fram mot en eventuell folkeavstemning om norsk tilknytning til EU eller krav om reservasjon mot de enkelte direktiver og forordninger. Resultat så langt er at vi har tapt EU-kampen hver eneste dag siden 1972. Vårt land er i dag mer EU-tilknyttet enn det som ble avviste av et flertall i folkeavstemningen i 1994.

Nei til EU må utfordre de i våre rekker som mener at vi kan leve godt med EØS-avtalen og andre tilknytninger til EUs poliske utvikling. Det skal ikke mye politisk analyse til for å avklare at den politiske eliten i vårt land benytter en hver anledning til å tilpasse den politiske utvikling i Norge til EUs markedsliberalistiske prinsipper. Det må derfor bli et krav at Nei til EU skal stå for en kompakt motstand mot EU som politisk system og synliggjøre de mange negative følgende for folk, velferd og folkestyre.

Nei til EU må gjøre det klart for alle at alternativene er valg mellom nei til EU med nasjonal sjølråderett og folkestyre eller ja til det føderale EU. Det er ingen alternativer i mellom fordi EU som medlemskap er gått ut på dato og EØS-avtalen er så godt som full deltakelse i EU.

EØS-avtalen fører mest sannsynlig til at folk mener at vi kan gi opp kampen, fordi vi i økende grad har samme politiske utvikling som i det føderale EU. Det er en viss logikk i et slik argumentasjon, men det er viktig at slike tanker ikke får fotfeste. Nei til EU må stå for en klar kamp i forsvar og utvikling av folkestyre på alle plan i samfunnet.

Vi skal være folkestyrets forsvarere og lede an i arbeidet for å utvide folkestyret til nye områder, styring med ressursene, for et bedre miljø med en klimanøytral utvikling, velferdsordninger og pensjoner under folkevalgt styring. Vi vil ha tilbake politisk styring av energi, samferdsel, boligpolitikken, finansinstitusjonene, – alt som er viktig for folks liv og velferd. Et hvert område hvor vi kan gjenvinne folkevalgt styring er en seier i kampen mot EU og markedsstyringen.

Nei til EU må kreve at forholdene i arbeidslivet og næringslivet får betingelser som fremmer fellesskapets interesser, ikke snevre kapitalinteresser og grådige spekulanter.
Vi må kreve ny lovgining for selskaper, for finansinstitusjoner, anbudspolitikk basert på kvalitet i stedet for sosial dumping, gjenoppbygge faglige rettigheter, arbeidsmiljøregler og forbud mot bemanningsselskaper. Det er ikke rettssystemet i EU, men folkevalgte som skal vedta reglene for arbeidslivet og rammebetingelsene for næringslivet og finanssektoren.

Nei til EU må bygge sterkere allianser med våre meningsfeller, anti-føderalister og demokrater her hjemme, i Europa og på den globale arena.

Nei til EU må utfordre nei-partiene SV og SP, om at fortsatt regjeringsdeltakelse med Arbeiderpartiet betinger en mer bestemt politikk mot alle former for EU-tilpasning.
Nei til EU må ta en debatt med folk i Arbeiderpartiet og andre partier og organisasjoner som mener vi kan leve bra med EØS-avtalen og EU-tilpasningen fra dag til dag. De har allerede gjort stor skade i motstandskampen mot EU. De må velge side. Nei til EU må i større grad også utfordre de mindre partiene, som ikke er på Stortinget, men som har et politisk potensial i kampen mot EU. Det er stor folkelig motstand mot den føderale utviklingen over hele Europa, på tross av alle forsøk på å tåkelegge de faktiske forhold.

Finanskrisen har avslørt at deltakelse i EU ikke er daglig fri lunsj, men et hensynsløst markedsstyrt samfunn som rammer vanlig folks interesser. Nei til EU må gjennom medlemskap i TEAM forsterke kampen mot det føderale EU i alle land. Utveksling av informasjon og erfaringer er vesentlige deler av en slik strategi. Et slik europeisk fellesskap må utvikle seg til en europeisk folkebevegelse som utfordrer, spesielt de partiene som hevder de tilhører på venstresiden eller andre som vil svekke EUs føderale utvikling for å gjenvinne nasjonalt folkestyre og suverenitet.

Alternativet må være et nasjonenes Europa, med samarbeid på alle områder hvor de respektive nasjonale folkevalgte i parlamentene finner det hensiktmessig.

Nei til EU må ta initiativ til meningsmålinger for eller mot at Norge skal bli en delstat i det føderale EU. Dagens målinger om medlemskap er ikke lengre aktuell politikk.
En måling om folks mening til det føderale EU, vil utvilsomt føre til et ennå større flertall mot EU som system og eventuell norsk deltakelse. Det vil polarisere debatten om EU og føre til klarere skillelinjer, som ikke minst Nei til EU og nei-partiene vil tjene på.
Det er mye som tyder på at folk som sa ja til EU som medlemskapsorganisasjon, vil si nei til EU som føderal statsdannelse. Det må være en prioritert oppgave for Nei til EU å få slike nyorienteringer fram i lyset og til debatt.

Nei til EU må ikke være redde for debatt i egne rekker, for å belyse alle sider av EU og norsk EU-tilpasning, ikke minst EØS-avtalen. Nei til EU må legge opp til debatter og utvekslinger av erfaringer og synspunkter, – det nytter ikke å sitte og vente på offentlige utredninger. Slike debatter er med på å styrke Nei til EU som kamporganisasjon.
Det er ikke akseptabelt at ledelsen i Nei til EU forsøker å hindre debatt eller forslag til vedtak fra opposisjon, men inspirerer til meningsdannelse. Alle vet at meningsbrytninger er med på å styrke en levende organisasjon. Slike åpne og positive holdninger er vesentlige for Nei til EU som alltid har vært forkjempere for folkestyre og folkelig engasjement.

Forøvrig er jeg av den mening at EØS-avtalen må bli sagt opp med umiddelbar virkning.

Ja til nasjonalt sjølstyre og folkestyre, nei til Norge som en europeisk bananrepublikk.